Tenk å vippes av pinnen av å få roe helt ned...

Hvor lenge må man ha gått til coach, studert coaching og jobbet med det, før alt fungerer som det skal? Spør for en venn...😇

De siste 3 årene har jeg brukt mye tid på mentale prosesser. Jeg har lært teori om NLP, nevrosemantikk og nevrovitenskap, lest bøker, tatt eksamener og sertifiseringer - jeg har øvd, blitt coachet, tenkt og reflektert - og synes jeg har kommet kjempelangt! Og, må jeg innrømme - jeg levde i den villfarelsen at jeg forsto meg på meg selv. Rødmer når jeg skriver dette…

Ikke sånn å forstå at jeg tenkte jeg var utlært, eller at jeg er den beste versjonen av meg selv ennå. Jeg elsker at jeg er på vei dit, og at jeg vet at jeg kan bli litt bedre hver eneste dag. At det er meg det kommer an på, som Gyrid Beck Solberg sier, og at jeg har så store muligheter til å påvirke hvordan livet mitt er og skal bli💪!

I coaching leter vi etter mønster i hvordan vi bruker tankene våre. Mønster som skaper problemer for oss, hindrer oss i å nå de målene vi vil - eller styrer oss i hvordan vi lever. Og jeg har selvsagt støtt på mange rare overbevisninger jeg har latt styre meg: “DET kan jeg jo ikke gjøre” var min umiddelbare reaksjon da jeg som nyskilt ble invitert med på jentetur til Orlando. Heldigvis var min venninne Nina rask til å spørre “hvorfor i alle dager ikke?” - og det hadde jeg faktisk ikke noe godt svar på. Det ble tur - en HELT fantastisk tur! Siden har jeg funnet ut at “sånn gjør man og sånn gjør man ikke” har styrt utrolig mange valg jeg har tatt (eller ikke tatt) i livet, helt uten at det er SANT at det skal være sånn. Deilig å bli kvitt. 

Eller altså… Deilig å vite om, så jeg kan bli bedre og bedre til å avsløre meg selv når det skjer…  

Et annet mønster jeg raskt oppdaget at jeg var god på, var å sette andre foran meg selv. Nei - det er ikke så edelt eller heroisk som det høres ut🙈. For det var jo ikke med GLEDE! Det var noe jeg “måtte”. Det var viktigere å fasilitere for at de andre i familien fikk kommet seg på trening, enn at jeg fikk trent selv. Det var viktigere at jeg takket ja til en invitasjon for vertskapet skyld, enn at jeg takket nei og gjorde det JEG hadde mest lyst til den dagen. Og de gangene jeg prioriterte meg selv, følte jeg meg som en kjempeegoist. Det er rart med det - vi vet, intellektuelt sett, at alle er like mye verdt og er like viktige. Og så sitter det ikke nødvendigvis i kroppen, og det er dette som reflekteres i hvordan vi lever livet. Jeg kjenner det fortsatt de gangene jeg setter meg selv først - og jeg øver. Blir litt bedre for hver gang - og jeg har ikke en eneste gang fått negative reaksjoner på prioriteringene mine. Ikke én!

Og: Når jeg nå velger å prioritere andre først, så er det bare med glede. Det skjer temmelig ofte💕.

Så jeg føler meg stolt, glad og flink som tar tak i meg selv og utvikler meg, og trodde som sagt jeg hadde ganske god kontroll. Helt til jeg skulle ha et bitte lite inngrep i kneet, og i stedet for å ta det med ro i 2-3 dager ble vingeklippet i 5 uker. Jeg, som var så godt i gang med både løping og styrketrening, måtte rykke tilbake til start - helt uten forvarsel. Og vente på startstreken i ukevis!

Jeg syntes forferdelig synd på meg selv… All opptrening og innsats til ingen nytte. Planer måtte åpenbart endres, jeg kunne jo ikke gå - og jeg følte våren og sommeren gikk fullstendig i vasken. Potte sur ble jeg. Det var behov for umiddelbar mental førstehjelp⛑!

Heldigvis har jeg et sånt mentalt førstehjelpsskrin tilgjengelig, og fikk fatt i det fort som svint. Noe så trivielt som et kne kan ikke få ødelegge mitt vanligvis gode humør! Så jeg bestemte meg for å endre bildet fra mørkt og trist til lyst og positivt. Hvordan? Ved å legge vekt på og trekke frem andre aspekter!

💎 Jeg måtte sitte i ro i 5 uker. Hvilke positive konsekvenser hadde det? Jo - jeg fikk strikket og lest masse. Og sittet i solen! Og jeg smugtrente på Mario Kart også, i et optimistisk (dog urealistisk) forsøk på å ha en sjanse mot sønnen… Haha!

💎 Det var slett ikke slutt på den gode treningstrenden. Jeg måtte bare gjøre det annerledes - styrketrening på alt annet enn venstrefoten gikk strålende. Stramme fine overarmer der altså!

💎 Jeg kunne ikke støvsuge eller vaske, klippe plen, dra og handle og en haug andre småting jeg MEGET gjerne delegerer rundt i familien på permanent basis. Jeg fikk muligheten til å lage nye vaner som blir GULL på sikt!

Og mens jeg satt der med strikketøy i fanget og benet rett ut, og så alt ordne seg rundt meg (for jeg bor med fine folk💜), skrev jeg meg bak øret at jeg oftere må minne meg selv på at jeg har tilegnet meg en god porsjon Livsmestring: Mentale verktøy til å håndtere uforutsette (og uønskede) endringer på en god måte, til å se hendelser og situasjoner fra ulike perspektiver - og til å avsløre meg selv når jeg håndterer hverdagen på en lite konstruktiv måte for meg selv. Jeg vet jo bedre, når jeg bare husker på det!                                                             

 

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.